Fra 5. klasse vil den muntlige formidlingen fremdeles søke å appellere til elevenes billedskapende fantasi. Det ukjente utenfor oss, og det ukjente i oss, skal erobres og beherskes. På den ene siden krever det mot og kløkt å gå ut over seg selv og oppsøke det fremmede. På den andre siden krever det tilbakeholdenhet, så vi kan la det ukjente komme oss i møte og tale for seg selv.
Læring og forståelse bygger på at det skapes sammenhenger mellom verdens fenomener. Slik dreier for eksempel zoologiundervisningen seg i ytterste konsekvens om mennesket; når vi lærer om dyrene, lærer vi også oss om oss selv, og hva som skiller dyrenes spesialiserte kropp og tilværelse fra menneskets universelle muligheter. Verdens fenomener sier også noe om fenomener i det indre liv, og ved å finne slike sammenhenger, knytter vi det nye og ukjente til det trygge og kjente.
Den nye måten å angripe fagene på er ment å stimulere til en mer forskende holdning. Den bevissthetsmessige distanse vi øver i forhold til fagene, retter fokus mer og mer mot fagene selv. Faget blir sentrum, og læreren og elevene studerer det sammen og arbeider med det på en mer analytisk og fagrettet måte som oppøver observasjon som ferdighet og evnen til å skille ut detaljer fra en større helhet.
I alle fag kreves det nå både selvstendighet og produktivitet i mye større grad enn før.
Fra 6. klasse vil det greske uttrykket «Menneske, kjenn deg selv!» bli en ledestjerne: Vi finner prosesser og fenomener i den ytre verden og oppdager at de er gjenkjennelige i egne liv og erfaringer. Gleden ved å gjenkjenne seg selv i andre skaper ro; det allmenngyldige gir trygghet.
Menneskehetens historie fra det gamle India til den greske høykulturen viser hvordan de ulike kulturenes storhetstid dannes på et harmonisk grunnlag i streben etter høye idealer. Ved å betone samsvaret mellom ideal og gjennomføring i kulturenes tilblivelse, kan vi forsterke opplevelsen av historien som frigjøringsprosess, der hver kultur fører til noe nytt på grunnlag av de foregående. Samtidig er det viktig å betone det etiske grunnprinsippet; at iboende potensial nettopp kan hentes frem og realiseres gjennom den motivasjonen idealer frembyr. Det var de felles idealene som muliggjorde omfattende samfunnsendringer, og som har preget menneskers samfunnsdannelse helt frem til vår tid.
Gjennom studiet av plantene kan vi utvikle en større bevissthet om samsvar og sammenheng mellom livsformer og omgivelser. Plantenes sykliske forvandling må forstås i sammenheng med dens miljø. Fra de lavere til de høyere planter finnes en utviklingshistorie som speiler de ulike fasene også i menneskets utvikling: Den ferdige plantens idé, fra den minste urt til det høyeste tre, ligger ferdig inni frøet.
Samfunnsdannelsen finner vi også igjen i botanikken: Planteriket utgjør en helhet med sine ulike arter og vekstformer, og de utgjør til sammen en totalitet der alle trengs, også parasitter. Det har overføringsverdi til det menneskelige område, hvor vi ser at alle mennesker skal være del av samfunnet og ha samme rettigheter, selv om de bidrar på ulike måter.
Fra Askeladden til Einstein, kunnskap i sammenheng» -Resymé skrevet av Gry Alsos.