I 4. klasse får elevene nå erfare verden og seg selv gjennom praktiske fag. Det dreier seg om å gi elevene en begynnende forståelse for at de kan klare seg selv, at de kan lære seg det de trenger for å skape sitt eget liv. Avgjørende er evnen til å spille på lag med naturen, og viljen til å skape samhold og fellesskap med andre mennesker. Disse motivene finner vi både i Det Gamle Testamente og i den norske litterære kanon; forfattere som Bojer, Hamsun, Falkberget, Scott, Fønhus og Vesaas har skapt skikkelser som læreren kan gjenskape. Her finnes både bonden, gjeteren, fiskeren, bergmannen og fløteren. Alle kan de illustrere menneskelivets drama og jordiske vilkår. Fortellingene er velgjørende konkrete, samtidig som de byr på rike håndverksdetaljer og et galleri av aktører. De setter opp en historisk tidslinje og etablerer en dramaturgi der aktørene settes på prøve.
En viktig øvelse innen morsmålet er introduksjonen til de første ordklassene. Det faller naturlig å gi elevene i oppdrag å notere navn på ting i forbindelse med at Gud gir Adam oppgaven å sette navn på alle dyr og planter. Slik kommer navnordene, eller substantivene, på plass. Derfra er det ikke langt til egenskapsordene, adjektivene; de forteller om tingenes ulike kvaliteter. Når mennesket må ta ansvar for eget liv, er det mange ting de må gjøre. Slik inkluderes gjøreordene, verbene. Dette er en bevisstgjøring for elevene; de må distansere seg fra tingene, egenskapene og handlingene for å kunne sette navn på dem. De skiller mellom seg selv og verdens ting. De skiller mellom tingen selv og dens egenskaper. Og de skiller mellom personer og deres handlinger, gode som dårlige.
I regneundervisningen skal alle ting måles og veies. Vi tar utgangspunkt i det som kan måles og erfares med kroppen basert på de gamle måltypene før vi introduserer vår tids felles måleenheter.
Fra 5. klasse vil den muntlige formidlingen fremdeles søke å appellere til elevenes billedskapende fantasi. Det ukjente utenfor oss, og det ukjente i oss, skal erobres og beherskes. På den ene siden krever det mot og kløkt å gå ut over seg selv og oppsøke det fremmede. På den andre siden krever det tilbakeholdenhet, så vi kan la det ukjente komme oss i møte og tale for seg selv.
Læring og forståelse bygger på at det skapes sammenhenger mellom verdens fenomener. Slik dreier for eksempel zoologiundervisningen seg i ytterste konsekvens om mennesket; når vi lærer om dyrene, lærer vi også oss om oss selv, og hva som skiller dyrenes spesialiserte kropp og tilværelse fra menneskets universelle muligheter. Verdens fenomener sier også noe om fenomener i det indre liv, og ved å finne slike sammenhenger, knytter vi det nye og ukjente til det trygge og kjente.
Den nye måten å angripe fagene på er ment å stimulere til en mer forskende holdning. Den bevissthetsmessige distanse vi øver i forhold til fagene, retter fokus mer og mer mot fagene selv. Faget blir sentrum, og læreren og elevene studerer det sammen og arbeider med det på en mer analytisk og fagrettet måte som oppøver observasjon som ferdighet og evnen til å skille ut detaljer fra en større helhet.
I alle fag kreves det nå både selvstendighet og produktivitet i mye større grad enn før.
Fra Askeladden til Einstein, kunnskap i sammenheng» -Resymé skrevet av Gry Alsos.